Retrograde 🌀 å gå tilbake for å komme nærmere

Skriving har alltid vært en form for terapi for meg. Det er en måte for meg å få ordene, tankene, følelsene ut av kroppen. Ut av systemet. Gjøre de mer konkrete. For hva er det egentlig jeg føler? Hva tenker jeg? Og hva skjer når jeg lar meg selv tenke ferdig. Noen ganger har jeg den samme ufullstendige tanken på repeat som bakgrunnsstøy i hverdagen. Hva er det den egentlig vil? Og hvem er den sin? Hvem eier tanken og hvor kommer den fra? Noen ganger er det veldig tydelig for meg at tanken eller følelsen jeg bærer på ikke er min. Den føles fremmed. Det er som at den har kommet seg inn i mitt system. Sneket seg inn uten at jeg har oppdaget den. For den er god til å gjemme seg, kle seg ut, være i forkledning. Helt til den avslører seg. Som et lite hårstrå som titter frem under hatten. Hetten? Svømmehette? Sånn man bruker når man bader for å unngå at håret blir vått. Ikke vesentlig, men sånn, hvert fall. Men den er allerede innenfor og det nytter ikke alltid å be den om å dra. Den må ut gjennom systemet. Gjennom tårene eller ordene. Ofte en kombinasjon. Hvor mange skrivebøker har jeg ikke som er fulle av blekk som har svømt utover siden etter flere tårer enn jeg kan telle.

Og hvis du ikke er kjent med tårenes kraft, eller av andre grunner holder tårene tilbake, så tenker du kanskje “stakkars deg som gråter sånn”. Men det er ikke synd på meg. For det første er jeg ikke et offer, for det andre er tårene min styrke. De tar med seg stress ut av kroppen og viser meg kjærlighet og omsorg mens de renner nedover langs kinnet mitt.

Jeg har begynt å lære meg om astrologi og har lyst til å skrive om det her, men akkurat nå er det for abstrakt for meg. Jeg vet bare at skriving er bra for jomfrudelen av meg, men hva det betyr utover det har jeg ikke skjønt ennå. Tidligere har jeg vært ganske uinteressert i astrologi, tenkt at det ikke er for meg. At det er for abstrakt. Forbundet det med ukebladhoroskop og det har virkelig ikke fanget interessen min. Men så begynte jeg å lære meg om Human Design, og da var veien over til astrologi plutselig ikke så lang eller fjern lenger.

Kan du noe om det? Er du nysgjerrig på det eller tenker du at vi mennesker ikke blir påvirket av planetene og universet? Del gjerne med meg uansett synspunkt. Nå var det egentlig ikke dette jeg hadde tenkt til å skrive om, planen var å skrive en intro til den siste episoden av i vekst som er ute nå (du kan høre den her). Jeg har tenkt at episoden er litt annerledes, men så har jeg tatt meg selv i at hele konseptet og podcasten er litt annerledes, så det er en helt vanlig episode, og det du vil få høre er blant annet at jeg leser det som ble til et slags dikt.

Retrograde

Det føles nesten som å gå baklengs, som at livet nesten teaser meg med en slags tvist. Du trodde livet skulle gå fremover? Ha! Tro om igjen. Retrograde. Gå tilbake. Tilbake til hva? Til da livet bare var. Før bevisstheten snek seg inn som lys gjennom sprekkene i veggen. Noe godt objektivt sett, men jeg er subjektiv. Og lyset blender meg. Likevel vil jeg se. Jeg vil bli blendet av lyset for det lar meg føle. Føle at noe vekkes til live. Livet. Selv med øynene lukket er det lysere. Rødt, som jorden. Jeg er jordet. Er jeg det. Vil jeg være det? Hvordan blir jeg det? Jeg lar det vokse røtter ut av føttene mine, og jeg lar de få vokse seg så store og dype de vil. For jeg er vill og vil finne ro. Ro og næring. Jeg suger til meg næringen fra jorden. Inn i røttene mine, opp gjennom kroppen. Hele kroppen. Og når jeg fylles med det gode, det nærende, så renner det vonde over. Det er ikke lenger plass. Jeg vet hva som er viktig og det er ikke det. Det vonde er ikke det samme som det som er vondt. Jeg lærer meg å kjenne forskjellen. For det kan gjøre vondt å vokse, strekke seg fordi det som bare for litt siden var realiteten. Men hva er en realitet? Er det ekte? Var det noen gang ekte eller kalte vi det bare for realitet fordi det var et finere ord enn søppel? Søppel-TV. Er realiteten et søppel-liv? Det vil jeg ikke leve. Jeg vil ut av boksen. Ut av skjermen. Slipp meg ut. Slipp meg fri. Jeg er fri. Hun er fri. I skogen. Hørte du fuglen? Den har vinger og flyr fra tre til tre i sin egen fantasi. Kanskje var det ikke en fugl, men en fe. Eller et veldig lite skogsfly. Så urealistisk. Det passer bra, for jeg er en urealist. Hva vil du? Ikke noe mer enn å fly. Bare det. Jeg vil fly sånn som skogsflyet som egentlig var en helt vanlig fugl gjorde. Jeg vet bare ikke hva den heter. Vi må bli kjent først. Jeg må tilbake i skogen.

Hvis du leser dette brevet i nettleseren din, skal du ha tilgang til et kommentarfelt. Del gjerne med meg hva du sitter igjen med, eller om det var noe som kom opp mens du leste denne teksten nå eller hørte på podcasten.

Lag en fin helg <3

Gode hilsener,
Kristin